Perioden fra 1933 til 1945 står som et av de mørkeste kapitler i verdenshistorien. Da den andre verdenskrig var slutt våren 1945 hadde nazistene forfulgt, torturert og drept 11 millioner jøder, handikappede, homoseksuelle, sigøynere, politiske motstandere og andre ideologisk uønskede. Målet var å rendyrke den tyske, ariske rase. Det var statlig politikk å holde rasen "ren" for "forurensing" fra andre raser.
Opp gjennom historien har kristne forfulgt jøder. Jødene er blitt beskyldt for bestialske ritualmord, og det er blant annet blitt påstått at jøder drepte kristne barn for å bruke blodet i påskebrødet. Døde kristne barn er til og med blitt plassert i jødiske hjem for å bygge opp under teorien. Korstogene på 1100- og 1300-tallet pustet mer liv i jødehatet. Under et korstog til Jerusalem ble byens jøder sperret inne i en synagoge og denne ble brent ned til grunnen.
Mange av disse overgrepene mot jødene ble forklart med at det var jøder som hadde korsfestet Jesus; at alle verdens jøder dermed var medskyldige i Jesu død. Faktisk var dette den romerske kirkes offisielle holdning helt frem til 1964.
Rundt 1850 vokste antisemittismen frem i det tyske folk. Denne var rettet mot jødenes sosiale, økonomiske, kulturelle og borgerlige stilling. Basert på erfaringer, ble det sagt, var jødene en fare for befolkningens raseegenskaper, og dessuten nasjonalt upålitelige.
ofisielle tiltak
I 1932 blir nazipartiet NSDAP valgt til Tysklands største parti og året etter blir partiets leder, Adolf Hitler, utnevnt til rikskansler. Så, når president Hindenburg dør i 1934 utnevner Hitler seg selv til "Führer". Tyskland styres av en diktator. Men allerede før Hitler tar all makt i landet, har nazistene startet tiltakt mot jøder. For eksempel ble jøder fra 22. april nektet arbeid ved sykehus. Fra slutten av september ble det forbudt for jøder å eie landområder. Det ble også reist et lovfestet forbud mot jøders deltakelse i kulturelle eller sportslige aktiviteter.
Nürnberglovene fra 1935 ble et vendepunkt i nazistenes fremferd. De lovfestet den rasistiske antisemitismen og "endret tysk blod til å bli en offentlig politikk"*. Disse lovene innførte en mengde detaljerte regler for hvem som fikk gifte seg med hvem, og hvor langt tilbake i slekten det skulle letes for å finne ut hvem som var ekte tysker og hvem som ikke var det. Det ble forbudt å "tilføre blod" til den ariske rase, og kjærestepar måtte gjennom en medisinsk undersøkelse før de fikk lov til å gifte seg.
Natt til 9. november 1938 ble hundrevis av synagoger brent eller sprengt og minst 30 000 jøder ble sendt til konsentrasjonsleirer og tvangsarbeid. Denne natten er blitt kalt krystallnatten. Mange hjem ble ødelagt. Firmaene ble overtatt av "ariere" og siden fikk ikke jøder vise seg i parker, badeanlegg og andre forlystelsessteder.
tankegangen som lå til grunn
Tankene om at den ariske rase var overlegen alle andre var viktig i den nazistiske ideologien. Det var disse tanken de bygget sitt antisemittiske partiprogram på og det var disse tankene som i løpet av krigen munnet ut i voldsomme angrep mot enkelte grupper. I "Mein Kampf" skriver Hitler side opp og side ned blant annet om hvordan et menneskes kroppslige mål og fysiske konstruksjon viser hvordan personen er og hvilken verdi han har i forhold til andre. Nazistene så på jøder, sigøynere og andre ikke-ariske folkegrupper og mente de kunne se av deres utseende at de var laverestående, uverdige mennesker.
Men nazistene var absolutt ikke de som lanserte ideen om at utseende viser et menneskes egenskaper og verdi. 150 år før Hitlers bok ble utgitt påstod filosofen Immanuel Kant at hvite og fargede tilhører forskjellige raser, og at det er grunnleggende forskjeller på dem. Det går imidlertid ikke an, mente han, å se på disse raseforskjellene som et mål på menneskenes verdi. Men etter Kant var det mange som påstod at nettopp utseende var en god måte å vurdere enkeltindividers verdi opp mot hverandre. Johann Kaspar Lavater, Pieter Camper, Franz Joseph Gall, Christoph Meiners og Carl Gustav Carus er bare noen av de mange som arbeidet med å finne måter å måle personer og raser opp mot hverandre ved hjelp av fysikk og utseende. Franz Joseph Gall mente en persons intelligens, moral og utseende hang sammen med kraniets mål og vurderte personens verdi ut ifra dette, mens Christopher Meiners bare vurderte mennesker ut ifra hvor pene eller ikke pene de var. Meiners sa at lyse, pene mennesker var overlegne alle andre, mens de mørke var stygge og usiviliserte.
Frem mot 1900-tallet kom det mange lignende utsagn og teorier og mange av dem gikk i retning av at europeerne, og særlig nordeuropeerne, var overlegne alle andre raser.
Etter at Charles Darwin hadde gitt ut boken "Om artenes opprinnelse" kom boken "Menneskets avstamning". Her vurderer han hvordan teoriene om naturlig utvalg kan brukes på mennesker i det moderne samfunn. I boken skriver han at avl er nødvendig for å veie opp for manglende naturlig utvalg. Og uten å trekke noen direkte linje mellom Darwin og nazismen — for det var mange etter Darwin som uttrykte samme ideer med langt sterkere ord enn ham — var det en forestilling om at avl var nødvendig for å "redde" jordens befolkning (eller nøye utvalgte deler av den), som endte med drapet må rundt 11 millioner mennesker i første halvdel av 1900-tallet.
"den endelige løsningen"
Den 31. juli 1941 mottar SS Obergruppenführer Reinhard Heydrich ordre fra Hermann Göring om å begynne forberedelsene til "den endelige løsningen". Han organiserer en konferanse i Wannsee i utkanten av Berlin. Konferansen blir betraktet som startskuddet for "den endelige løsningen", dvs. Holocaust. Alle jøder i tyske og tyskokkuperte land skulle nå transporteres til tvangsarbeids- og tilintetgjørelsesleirer i Polen, og alle skulle senere likvideres så fort de ikke lenger nyttet til arbeid.
Leirene som ble utpekt og utstyrt til å gjennomføre denne planen lå stort sett i "Generalguvernementet", som tyskerne kalte den midtre delen av det okkuperte Polen.
Det var Belzec, Majdanek og Sobibor i øst, Treblinka nordøst for Warszawa, Chelmno nordvest for byen Lodz. Auschwitz lå ved elven Wisla, vest for Krakow, som var tyskernes hovedstad i det okkuperte Polen. Her døde flere enn i noen annen leir, ca. 2 millioner ifølge den tyske kommandantens egne beregninger. I selve Tyskland fantes leirer som Dachau (ved München), Buchenwald (ved Welmar), Bergen-Belsen (på Lilneburgheden) og mange andre.
Disse leirene var laget for å bryte ned fangene fysisk og psykisk. Maten og sanitærforholdene var elendige, tvangsarbeidet umenneskelig. Mange døde av utmattelse og sykdom, eller ble tatt av dage fordi de ikke lenger kunne arbeide. Avlivningsmetodene varierte: Massehenrettelser med mitraljøser, kvelning ved eksos fra motorer, og fra 1942 gasskamre som gjorde det mulig å likvidere opptil flere tusen hver dag.
slutten av krigen, 44 — 45
Mot slutten av 1944 snudde krigen og Tyskland fikk motgang. Det ble besluttet at man skulle trekke seg vekk fra døds- og konsentrasjonsleirene som lå i nærheten av fiendene Storbritannia og Russland. I konsentrasjonsleirene tok man livet av så mange fanger som mulig, eller fangene ble sendt ut på en såkalt dødsmarsj - vekk fra leirene. Leirene ble så jevnet med jorden for å fjerne alle spor. Dette gjaldt spesielt i Polen.
I mai 1945 ble Tyskland slått, og det eneveldige nazistiske herredømmet var endelig over. Aldri i historien har verden sett et liknende folkemord; om lag 11 millioner mennesker ble utryddet fordi de ble sett på som mindre verdt.
